Don’t ever take me for granted

skulder2

Jeg er drittlei av å bli tatt for gitt. For et par år tilbake ble jeg advart mot å være en dørmatte. Der og da tenkte jeg at det ikke var relevant siden jeg alltid har vært ei jente med bein i nesa. Nå som jeg har blitt eldre (og forhåpentligvis litt visere) har jeg innsett at jeg ER en dørmatte. Jeg er ikke en dørmatte som lar seg bli tråkket på eller ikke står opp for seg selv, men jeg er en dørmatte som pleaser. Det trenger ikke å være en negativ egenskap, men når det blir for mye av det gode og for lite i gjengjeld så blir jeg veldig sliten og lei. Jeg føler at det alltid har blitt stilt høye krav til meg og dermed er det naturlig at jeg også stiller altfor høye krav til meg selv. Alt jeg gjør er liksom forventet. Det er forventet at jeg alltid stiller opp, hjelper til og sliter meg ut. Det er forventet at jeg jobber hardt, er tilgjengelig og bryr meg. Jeg bryr meg faktisk FOR MYE om alle andre. Hva med meg? JEG forventer i det minste å få et takk. JEG forventer at handlingene mine ikke blir tatt for gitt. JEG forventer å bli satt pris på. Er det så mye å be om?

I’m fed up! I’m so sick of the people in my life who are taking me for granted. A few years back I was warned not to be a doormat. At the moment I thought it was not relevant because I’ve always been that type of girl who stands up for herself. Now that I’ve gotten older (and hopefully a little wiser) I have realized that I am a doormat. I am not a doormat who allows herself to be trampled on, but I’m a pleaser. It’s not necessarily a negative quality, but when I keep on giving so much and getting too little in return, it makes me tired and sad. I feel that everyone has so high expectations towards me, and therefore it is only natural that I also set too high expectations for myself. Everything I do is somehow expected. It is expected that I’m always available, always there to lend a helping hand and fix everybody else’s problems. It is expected that I work hard and that I care. I actually care TOO MUCH about everyone else. What about me? I expect to at least hear a “thank you”. I expect that my actions are not taken for granted. I expect to be appreciated. Is that so much to ask?

Posted by

Marita-Lynn McNeil (27)

2 thoughts on “Don’t ever take me for granted

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s